Artilleriets Skytshelgen heter St. Barbara. Hun er Skytshelgen for tårn og festninger, for arkitekter, murere, tømrere, bygningsarbeidere, taktekkere, klokkestøpere, smeder, steinhoggere, gravere, ringere, hattemakere, kokker, skreddere, bønder, sigøynere, fanger, brannvesenet og artillerister. Hun skulle være en beskyttelse mot lyn og ild, mot feber og pest, mot en plutselig død og da særlig forårsaket av kanonkuler eller ved nedstigning i gruver.

Den hellige Barbara ble født på 200-tallet (?) i Nikomedia (i dag Izmid, Tyrkia), og var muligens en jomfrumartyr som ble drept i keiser Maximians forfølgelse ca 303. Andre kilder sier at det var under keiser Maximinus Daia (310-13) – men det er nok tvilsomt om hun i det hele tatt har eksistert, og hennes navn står ikke i noe eldre martyrologium.

Hennes greske legende ser ut til å ha vært oppdiktet i en from hensikt, og opptrer først på 600-tallet. Men de forskjellige utgavene av legenden stemmer ikke overens med hensyn til tid og sted for hennes martyrium. Tidspunktet varierer mellom år 235 og 313, og stedet skal ha vært enten Antiokia, Heliopolis (Egypt), Roma, Toscana eller Nikomedia, som Martyrologium Romanum hevder. Men usikkerheten hindret ikke at Barbaras kult ble svært utbredt, først i øst og fra 800-tallet også i vesten. Hennes legende i Jacobus de Voraignes Legenda Aurea gjorde at hun ble en svært populær helgen i senmiddelalderen, særlig i Frankrike.

Etter en versjon av legenden var St. Barbara datter av den velstående hedningen Dioscorus i Nikomedia på slutten av 200-tallet. Hennes skjønnhet og skarpe forstand var berømt, og de rikeste og vakreste ynglingene i byen kjempet om hennes gunst. Men Barbara avviste alle, da hun følte at det måtte finnes mer i livet som ennå ikke var åpenbart for henne. Stadig oftere bega hun seg til en liten gruppe av døpte kristne, som på denne tiden levde i skjul i stadig angst for de keiserlige kristenforfølgelsene, og Barbara skjønte at hun hadde funnet livets mening. I følge en versjon av legenden var det selveste Origenes som førte henne til kristendommen.

Faren var en fanatisk kristenhater, og merket snart endringene hos datteren. Han bestemte at hun skulle holdes borte fra de kristne, og bygde et tårn ved huset sitt hvor han kunne sperre datteren inne. [En annen versjon av legenden forteller at han stengte henne inne badehuset sitt for å ta motet fra hennes mange beilere.] Da han kom tilbake fra en kort reise, så han at Barbara hadde fått murerne til å lage tre vinduer i tårnet i stedet for de planlagte to. Den rasende Dioscorus spurte hva dette betydde, og Barbara svarte at det var et symbol for treenigheten. Da hun også fortalte at hun i mellomtiden i hemmelighet hadde mottatt dåpens sakrament, ble han fra seg av raseri og forsøkte å drepe henne, men hun ble på mirakuløst vis reddet ved at gulvet åpnet seg for henne.

Men faren anga henne til Stattholderen, som var en av de mest forbitrede kristenforfølgerene. Stattholderen lot henne piske, men om natten åpenbarte Kristus seg for henne og leget hennes sår. Så lot stattholderen henne piske med blykuler, brente henne med fakler, skar brystene av henne og lot henne løpe naken gjennom byen. Men da kom en engel og leget hennes sår og svøpte hennes nakenhet inn i en hvit kjortel. Da innså stattholderen at han ikke kom noen vei med tortur, og dømte henne til døden ved halshogging. Dioscorus selv tilbød seg å drepe datteren, og tok henne med opp på et fjell, hvor han hevet sverdet og hogg hodet av henne. Det skal ha skjedd den 4. desember 306. På vei ned fra fjellet slo lynet ned og drepte Dioscorus.

St. Barbara er en av de 14 nødhjelperne. Som en følge av farens skjebne ble hun anropt som vern mot plutselig død, først ved lynnedslag, men som en videreutvikling av dette også mot en plutselig død forårsaket av kanonkuler eller ved nedstigning i gruver. Dette har gjort at hun senere er blitt vernehelgen for kanonerer og gruvearbeidere. Artilleriregimenter i mange land, inkludert Storbritannia, anser henne således som sin vernehelgen.

Hennes attributt er et tårn, men hun kan også være avbildet med palme (martyrsymbol), kanon eller kalk. Det siste henviser til flere helgeners erfaringer. For eksempel ble den hellige Stanislav Kostka alvorlig syk som barn. Da han innstendig ba om eukaristien, ble han nektet dette. Men hans bønn ble hørt ved at han fikk den hellige kommunion på overnaturlig vis av St. Barbara. Denne, og en åpenbaring av Jomfru Maria, ble regnet som autentiske i hans kanoniseringsprosess, og stedet hvor dette skjedde er i dag forvandlet til det mye besøkte St. Stanislav-kapellet i Wien.

Barbara-relikvier skal rundt ca år 1000 ha kommet til Markus-kirken i Venezia og derfra ut til den nærliggende øya Torcello. Den eldste kjente avbildningen av henne er en freske fra ca 705 i Santa Maria Antiqua i Roma. Det mest kjente bildet av henne er trolig lagd av Jan van Eyck i Det kongelige Museum i Antwerpen.

Som alle folkekjære helgener utviklet det seg i årenes løp mange folkelige tradisjoner knyttet til St. Barbara. Flere steder knyttes skikken med såkalte Barbara-greiner til hennes festdag. Da skjæres det greiner av frukttrær (særlig kirsebær) som har mistet bladene, og de settes i vann. I de varme stuene får de livet tilbake, og til jul blomstrer de. Symbolikken med advent / Kristi komme er klar, og kan illustreres av sangen «Det hev ei rose sprunge / ut av ei rot så grann».

St. Barbara-markeringen ble fra 1100-tallet feiret på hennes dødsdag 4. desember, men den ble strøket i den romerske kalender i 1969. Det forhindrer ikke flere artilleri-regimenter i å feire henne på denne dagen (inkludert i Nord-Norge).